RØRBLOGGEN: Skulle gjerne brukt mer PE i selvfall avløp, men…
Tore Nygård er fagleder i Østre Toten kommune skriver om hvorfor han gjerne vil bruke PE – og hva som forhindrer ham i det.
PE er et naturlig valg i vannledninger, i en avveining mot duktilt og PVC. PE har mye for seg også i selvfalls avløpsanlegg, men der er det ikke like vanlig.
Det har litt med tradisjoner å gjøre, og litt med noen faktorer som gjør det lettere å velge PVC eller betong til den bruken.
På vann- og avløpssiden har vi i likhet med andre kommuner våre utfordringer. Noe av det vil være gjenkjennbart mange andre steder, mens noe er mer spesielt for oss. Her skal jeg ta opp noe av det vi har "på blokka" på avløpssiden. Deriblant en type materialvalg vi ønsker å gjøre, men som blir begrenset av hindringer i verdikjeden.
Resultatet: Kostnader der vi gjerne skulle brukt pengene på andre ting, samt noe unødige miljøbelastninger.
Innlekk på avløpsnettet
Med spredt bebyggelse har vi lite behov for de største dimensjonene. De største overføringsledningene hos oss er opptil DN400. Tradisjonelt har vi på avløpssiden brukt betong på dimensjoner fra 200 og oppover, og PVC på mindre dimensjoner.
En god del av avløpsnettet vårt ble bygget på 70-tallet, som en viktig bidragsyter til at Mjøsaksjonen (1973-1982) fikk kontroll på vannkvaliteten i Mjøsa. En enda større andel av nettet har blitt bygget på 80- og 90-tallet.
Vi ser i dag blant annet i forbindelse med kamerakjøringer at mye av det lekker. "Heldigvis" er innlekk et større problem enn utlekk.
Men det betyr at overvann og grunnvann lekker inn i avløp, og fyller opp unødig i både rørnett og renseanlegg. Vi har mange pumpestasjoner som sliter, og som sender store mengder fremmedvann til renseanlegg eller ut i overløp.
En ting er at de eldste delene fra 70-tallet lekker. Det er litt skremmende at også anlegg fra midten av 80-tallet og utover 90-tallet sliter med det samme. Dette er rør som i utgangspunktet skulle kunne skilte med 100 års levetid, men som som i realiteten ikke er i nærheten av det.
Det er mye fokus i bransjen på lekkasjer i vannforsyning, og at produsert vann ikke kommer fram til mottaker. I mine øyne er det et like stort problem med avløp. Der er problemet motsatt: Veldig mye mer vann enn det som blir "produsert" fyller unødig opp i renseanlegg.
Rensing av fremmedvann
I kommunen har vi en betydelig variasjon av separat- og fellesgrøfter med vann og avløp. Før 1990 "levde" vann og avløp i stor grad hvert sitt liv. Da ble det lagt mye avløpsrør for seg selv. I 1990 tok kommunen over drift av vannverkene, og fellesgrøfter ble mer vanlig etter dette.
Vi har allerede i dag betydelige kostnader med unødig rensing av fremmedvann. Det blir ikke lettere med det som nå ser ut til å bli det nye avløpsdirektivet, som vil stille strengere krav til oss alle. Det blir mer og mer fokus på dette, og vi har noen krav på oss til å få kontroll på lekkasjer.
Avløpsanlegg skal være tette, og ikke lekke verken ut eller inn. Det er målet, selv om det kan virke som en nær håpløs oppgave. Vi er i en tidlig fase med å kartlegge behov og planlegge tiltak.
Ett av tiltakene er – eller kan være – mer bruk av PE i selvfall avløp og mindre bruk av PVC.
Ikke for at vi på død og liv må bruke PE, men vi ser at det kan være greit å vurdere som alternativ i visse tilfeller. Jeg mener å se at det er bedre hydraulikk i PE-rør, at det tåler litt mer av svanker og at man får en ledning med færre feilkilder i form av skjøter.
Kanskje er det også raskere å legge, totalt sett. Ikke minst med stadig flere entreprenører som begynner å bli komfortable med å bruke PE. På minussiden har vi utfordringer som ekspansjon og trykkavlastning.
Når bruker vi PE i avløp?
Akkurat hvilke tilfeller PE hadde vært å foretrekke er ikke så godt å si presist, men det har å gjøre med grunnforhold, kompleksitet i grøft, leggedybde og overfylling og dimensjoner.
Vi har de senere årene lagt ganske mange meter med selvfallsledning på 300 og 400, der vi har brukt PE. Dette er så nytt at det ennå er uråd å si noe om hvordan det fungerer over tid.
Fra prosjekt med legging av DN400 overføringsledning kombinert med påslippstank i PE. Deler av denne gikk under et fuglereservat, og ble lagt med styrt boring av Holland Boring AS. (Foto: Tore Nygård)
Vi er veldig spente på å se hvilken dom historien feller over den avgjørelsen, men vi har en tydelig forventning til at vi skal få den kvaliteten vi har kjøpt. Selv regner jeg med å bli såpass lenge i denne jobben at jeg får være med på å finne ut om det var en god eller dårlig investering.
Normalt vil betong fort være alternativet når man kommer opp i sånne dimensjoner. Ikke minst på grunn av omfylling.
Begrensning 1 – omfyllingsmasser
En god del av de eldste ledningene ligger i heller dårlige masser. Noen steder så dårlig at man blir rett ut sagt glad når man ser noen meter rør som ligger i pukk. Det er i dag et økende fokus på omfyllingsmasser, og bruk av stedlige omfyllingsmasser.
På avløpsledninger fra 70-tallet ble det brukt lite tilkjørt omfyllingsmasse. Ved kontroll av ledningsnettet i dag ser vi at det har gitt seg utslag i mye deformasjoner og fare for brist i rør.
Vi ser at det ikke fungerer spesielt godt på PVC. Vi vet at betong er det rørmaterialet som er minst følsomt på omfyllingsmasser, og vi ser med egne øyne at PVC er mest følsomt. Vi opplever det sånn at PE har større toleranser enn PVC på omfyllingsmasser, uten at det er så mange leverandører som i klartekst vil skrive en godkjenning på bruk av stedlige masser i omfylling.
Det er synd, og jeg mener hele bransjen trenger en klargjøring fra plastrørprodusenter på dette området. Ikke nødvendigvis bare i forbindelse med bruk av stedlige masser, men også med tanke på overgang fra høyverdig pukk til masser som tradisjonelt har blitt ansett som dårligere.
I hvilken grad kan vi for eksempel bruke "ned" mot masser av subus-type, og andre fraksjoner som ikke er så ettertraktet i markedet?
Les hele blogginnlegget HER.
Kilde: Kilde: Rørbloggen til Hallingplast.