Het debatt og stor ståhei rundt plastgjenvinning
Statistisk Sentralbyrå, SSB, ved forskningsleder Annegrete Bruvoll, har igjen angrepet fenomenet plastgjenvinning i media. Sist i en artikkel i Aftenposten 9. mars under overskriften «Stor Ståhei for ingenting?». Å kalle det «ingenting» blir vel i knappeste laget – at viktige miljømessige forhold hoppes over, er langt grovere.
Peter Sundt. Foto Erling Okkenhaug.
Likevel drømmer SSB om avgifter , ikke bare på emballasje og plastprodukter, men også globale avgifter på olje. Slike globale råvareavgifter kan sikkert være en god idé på papiret, det er synd bare at slike avgifter krever global, politisk enighet. En internasjonal avgift på en neve dollar vil forøvrig neppe bidra stort mht gjenvinning av plast, ei heller i å bremse forbruket av plast. Plast, med sine overlegne egenskaper, er uansett fremtidens materiale, enten oljeprisen er $ 75, $ 150 eller $ 300. Økt oljepris vil derimot ramme andre materialslag og annen virksomhet som er enda mer avhengig av olje (energi) enn plast!
Noen land, i SSBs ånd , har faktisk innført avgift på en god del plastemballasje. Danmark har en slik avgift på hele DKK 22 per kg plast. Dette gir statskassen store inntekter. Likevel bruker danskene minst like mye plastemballasje som andre land. Når det gjelder gjenvinning av plastemballasje fra husholdningene, det er denne plasten Bruvoll er opptatt av, ligger Danmark på bunn i Europa. I 2008 ble det materialgjenvunnet 3,5 prosent av dansk plastemballasje fra husholdningene, i den andre enden troner Tyskland med 49,8 prosent (kilde: PlasticsEurope). Norge lå på 19,4 prosent, dvs. omtrent midt på treet i 2008.
Manglende konkurranse er også noe Bruvoll fokuserer på i sitt arbeid. Her kan fremføres at gjenvinningsmarkedene er blitt globale, og markedet opplever et enormt sug fra Kina mht slike sekundære råvarer. Kina importerer mer enn 10 millioner tonn plastavfall per år og er den ledende plastgjenvinner i verden. Den tøffe konkurransen fra Kina har derfor blitt en stor utfordring for europeisk gjenvinningsindustri. Snakk om tøff konkurranse! I tillegg til konkurransen fra plastgjenvinnere i Kina og andre lavkostland, finnes det også andre konkurrenter i markedet. Den største konkurrenten til et retursystem for plast er billige deponier, ofte eid av kommunene. I Sør-Europa er det fortsatt «dumpingpriser» på deponering av avfall. Dette er derfor en stor utfordring for dem som ønsker plasten inn i en returordning.
Overkapasitet på forbrenning har på samme måte bygget seg opp i Nord-Europa, ofte stimulert ved hjelp av statlige midler. Prisen for forbrenning har derfor falt dramatisk. Forbrenningsanleggene har på denne måten også blitt en viktig konkurrent til materialgjenvinning. Når det er kommunene som eier deponiene, forbrenningsanleggene og samtidig har ansvaret for plastinnsamlingen, ser man fort at plastinnsamlingen til materialgjenvinning kan komme i skyggen av andre interesser. På den måten kan mottoet «Tenke globalt - handle lokalt» bli vraket til fordel for å generere nok brensel til eget lokalt avfallsanlegg. I dette perspektiv har kommuner i mange land krevd god betaling for å samle inn plasten til materialgjenvinning. Sånn sett må systemene i noen land betale kommunene for å sikre avsetningen.
Annegrete Bruvoll sjonglerer med tall , sammenligner epler og pærer, og prøver så godt hun kan å bagatellisere plastens rolle i samfunnet og plastgjenvinningens bidrag i forhold til miljøet. Hun burde notere seg at verdens produksjon av plast i 2008 utgjorde hele 240 millioner tonn, dette krevde en innsats på 480 millioner tonn olje, dvs. 8 prosent av verdens oljeforsyning. Plastforbruket er dessuten økende og vil sannsynligvis doble seg på 20 år, mens oljeproduksjonen kanskje krymper; Hvert kilogram plast som materialgjenvinnes vil derfor bli mer og mer verdifullt i forhold til en økende knapphet på ressurser, enten oljen tar slutt i 2050 eller 2150.
Internasjonale miljøanalyser – omtrent samtlige av dem – viser at materialgjenvinning av plast er bra for klima og miljø. På den annen side har vi sett at ulike kost-/nyttebetraktninger, dvs. samfunnsøkonomiske studier, spriker. Det er ikke overraskende. Det koster som nevnt retursystemene penger å få tak i plasten fra kommunene og næringslivet, (det er ingen tvang til å samle inn) og det koster å bygge opp systemer, markeder og ikke minst å utvikle ny teknologi og nye systemer. I noen kost-/nytteregnestykker belaster man jo også returordningene for at forbrukerne bruker litt tid på å kildesortere, mens fremtidens miljøgevinster i mindre grad blir tatt hensyn til. Det koster altså litt å utvikle et kretsløpssamfunn og fjerne oss fra det på kort sikt billige «bruk og kast»-samfunnet. Det er det verdt. Heldigvis har også næringslivet selv, gjennom produsentansvaret, en viss kontroll mht kostnadene.
Bortsett fra Annegrete Bruvoll ønsker myndighetene og innbyggerne i de fleste land, inkl oljelandet Norge, å fortsette ferden, dvs. å øke målene for gjenvinning av plast. I Europa materialgjenvinnes i dag omlag 20 prosent av alt plastavfall. En norsk ambisjon om å gjenvinne 40 prosent, et tiltak definert i Klimakur 2020, viser veien videre. Peter Sundt, Mepex Consult as