De minste plastpartiklene er mest skadelige
Forskning tyder på at desto mindre plastpartiklene er, desto farligere er partiklene.
Plastforskning er et relativt ungt fagfelt, men hva har blitt funnet ut til nå? Det har en rekke forskere fra Havforskningsinstituttet (HI) og senter for ernæring ved Universitetet i Bergen (UiB) undersøkt og oppsummert i en oversiktsartikkel som nylig ble publisert.
Artikkelen tar for seg alle publiserte laboratorieforsøk frem til 2018, hvor akvatiske organismer har blitt eksponert for mikro- og nanoplast.
– Frem til nå vet vi at minst 529 arter har blitt eksponert for plastforurensing. Dette tallet er stigende og jeg ville ikke vært forundret om det gjelder tilnærmet alle arter om noen år, sier Tanja Kögel, forsker ved HI og en av forskerne bak oversiktsartikkelen.
Felles for mange av plaststudiene forskerne har sett på, er at de fastslår at små mikro- og nanoplastpartikler er giftigere for livet i havet enn større plastpartikler.
– Et stort antall vitenskapelige artikler viser at dersom man eksponerer dyr og plankton for plastpartikler, så får det negative effekter. Vi ser også at desto mindre partiklene er, desto mer negative effekter får de, sier Kögel.
Med utgangspunkt i artiklene om studiene som utsatte krepsdyr, skjell, fisk, andre dyr eller mikroalger for plastpartikler, viste et større antall av studiene større negativ effekt om de var eksponert for de mindre partiklene. (Se faktaboks).
– Plastpartikler i mikrometerstørrelse kan gå inn i blodet og leveren. Når de er i nanometerstørrelse kan de tilsynelatende transporteres inn i alle vev, sier plastforskeren.
Kögel mener plastforskere må begynne å se på størrelsen til partiklene, ikke bare antall, slik det ofte har blitt gjort tidligere.
– Det vi ikke vet er om det finnes så mange av de minste plastpartiklene i miljøet og i dyrene at de er over giftighetsterskelen, sier Kögel og legger til:
– Forskning tyder på at giftigheten i plastpartikler avhenger av blant annet konsentrasjon, partikkelstørrelse, partikkeltilstand og polymertype.
Ifølge forskeren er det kun publisert om lag ti artikler på verdensbasis som kvantifiserer partikler ned til ti mikrometer i miljø eller i ville dyr. Resten har brukt større partikler som utgangspunkt. Dette skyldes at dagens metoder ikke er gode nok til å kvantifisere de minste partiklene. Derfor jobber forskerne hardt med å finne nye metoder.
– Vi må utvikle metodene våre om vi skal kunne si noe om hvor mange av de minste plastpartiklene som faktisk finnes i miljøet, fortsetter Kögel.
For nærmere et år siden åpnet HI et toppmoderne plastlaboratorium. Her arbeider forskerne først og fremst med å fastslå hvor mye plast det er i sjømat. Det nye plastlaboratoriet har instrumenter som også kan kvantifisere nanopartikler dersom det er en viss mengde av dem.
– Vårt hovedoppdrag er å finne ut hvor mye plast som er i fisk, men dette laboratoriet gir oss også mulighet til å gi svar på andre miljøprøver eller forurensningskilder i vann, sediment eller sjømatprosessering, sier Kögel.
Det er uenighet rundt den eksakte definisjonen av mikro- og nanoplast blant forskere i fagmiljøet.
– Jeg mener det er viktig at vi beskriver tydelig i artikler og beregninger hva vi har brukt som utgangspunkt, og hva metodene vi bruker er i stand til å måle, påpeker Kögel.
Kilde: Havforskningsinstituttet