Kobber fra fiskeoppdrett har trolig negativ miljøeffekt
Nå har HI oppsummert tilgjengelig kunnskap om utslipp av kobber, og i tillegg begynt å se på hvilke miljøeffekter det har på blåskjell. Oppsummeringen er laget på bestilling fra Fiskeridirektoratet.
Forventer at kobber påvirker marine organismer
Når risiko knyttet til påvirkning fra ulike utslippskilder skal vurderes, er det viktig å kartlegge om påvirkningen er kort- eller langvarig, om den er reversibel eller irreversibel og om den kommer fra nedbrytbare stoffer eller stoffer som hoper seg opp i miljøet.
– Utslippene av kobber fra nøtene er i en slik størrelsesorden at vi forventer at det kan påvirke marine organismer, sier havforsker Bjørn Einar Grøsvik.
Påvirkningen av kobber fra oppdrett er for det meste lokal og pågår i et begrenset geografisk område, men siden lokalitetene brukes over mange år kan påvirkningen være langvarig.
Forskerne har undersøkt blåskjell for å se nærmere på hvilke effekter kobber har:
– Da vi sammenlignet blåskjell som var utsatt for kobber med skjell uten påvirkning, fant vi endringer i fordøyelseskjertlene til skjellene som hadde vært nær kobber, sier havforskeren.
Slike endringer indikerer skade på skjellet.
– Vi jobber med oppfølgende studier i laboratorieforsøk for å finne ut hvilke doser og varigheter av kobber som kan gi slike skader som vi har observert på skjellene som vokste på kobberimpregnerte nøter, sier han.
Kobber sikrer vannstrømmen gjennom merden
Årsaken til at oppdretterne bruker kobber og andre antigroemidler på nøtene er at det begynner å vokse små organismer på nøtene når de har stått en stund i sjøen.
– Bl.a. blåskjell og sjøpung kan skape problemer for oppdrettsfisken. Når de har vokst seg store nok så hindrer de vannstrømmen gjennom merden, sier Grøsvik.
Et annet problem er at det som gror på nøtene kan være mer fristende å spise for rensefisken som skal spise lakselus – dermed spiser de færre lus.
– Kobber er giftig for disse organismene og har derfor blitt brukt som antigroemiddel i mange år, men dette fører også til utslipp av kobber til miljøet.
Kobberet blir spylt av nøtene
Over tid lekker det kobber ut i vannet som spres med vannstrømmen. En del faller også av og synker ned under eller i nærsonen til anlegget avhengig av partikkelstørrelse, sedimentasjonshastighet og strømmønster.
– Sjøbunnen under og rundt fiskeoppdrettsanlegg kan inneholde høye konsentrasjoner siden kobberet kan akkumulere over tid, sier Grøsvik.
Men hvor mye kobber er det snakk om? Ikke alle oppdrettsanlegg bruker kobber til impregnering, men hos de som gjør det ser tallene gjerne slik ut:
– En impregnert sirkelmerd med diameter på 50 meter kan ha så mye som 400 kg kobber på seg. Noe av kobberet «blør» ut fortløpende, mens de største utslippene skjer når noten blir spylt ren: ved første spyling kan i verste fall hele 80 kg bli spylt løst, sier Grøsvik.
Siden et oppdrettsanlegg består av flere sirkelmerder kan spyling forårsake flere slike pulser hver gang slik behandling blir gjort.
Dette kobberet fordeler seg enten i vannsøylen eller synker ned på bunnen.
– Vi vet foreløpig ikke hvor stor andel som synker og hvor mye som blir oppløst i vannsøylen.
Men Grøsvik er tydelig på at spyling med kraftig vannstråle er hovedutfordringen når det gjelder kobberutslipp:
– Hver gang en kobberimpregnert merd blir spylt så kommer det en kraftig puls med utslipp. Slike pulser bør vi unngå, sier han.
Kan redusere mengden dyr under anleggene
Bunnforholdene under og nær oppdrettsanlegg blir overvåket etter regler fra forvaltningen. Hvis det registreres for høye kobbernivå i sedimentene under oppdrettsanlegg, blir lokaliteten stengt for videre drift.
– For høyt kobberinnhold gjør at antall arter som lever i sedimentene blir redusert. Samtidig utgjør bunnfaunaen en viktig økosystemtjeneste, og det er viktig å opprettholde denne for å kunne drive med langsiktig drift på lokaliteter, sier Grøsvik.
Alternativene til kobber er også skumle
Etter at det har blitt mer fokus på utslipp av kobber de siste årene, har bruken av andre stoffer økt.
– Bruken av erstatningsstoffene tralopyril og sinkpyrithion har økt siden 2017, sier Grøsvik.
Men også om de nye stoffene er kunnskapen om miljøeffekter liten:
– Det er viktig at risikoen knyttet til bruk av disse stoffene blir vurdert slik at midlene som skal erstatte kobber ikke blir nye miljøutfordringer. Også her bør en dokumentere eventuell spredning av spyling, sier han.
Kilde: Pressemelding fra Havforskningsinstituttet